Asket

Kilde; Store norske leksikon / Ordforklaringer / Fremmedord og lånord

Etymologi: fra gresk asketes ‘person som øver seg på noe, som utøver noe’

Uttale; askˈe:t

Asket er en person som lever nøkternt, nøysomt og forsaker vanlige materielle gode.

Store norske leksikon (2005 – 2007): asket i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. september 2023 fra https://snl.no/asket

Astrallegeme

Store norske leksikon / Religion og filosofi / Religioner og livssyn / Nyreligiøsitet / Moderne okkultisme

Astrallegeme er ifølge ulike trosretninger et ikke-materielt, usynlig legeme knyttet til den menneskelige bevissthet, en slags sjelens dobbeltgjenger i mennesket som tenkes å fortsette sitt liv etter menneskets død for omsider å oppløses. Det er beskrevet av nyplatonikerne og tatt opp i teosofi, spiritisme og New Age-bevegelser i moderne tid.

Astrallegemet skal ifølge denne troen kunne forlate den materielle kroppen midlertidig og forflytte seg på astralplanet, en verden som tenkes å utgjøre en åndelig verden parallell med den materielle. Bevisst flytting av astrallegemet skal forutsette et høyt åndelig nivå.

Kværne, Per: astrallegeme i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. september 2023 fra https://snl.no/astrallegeme

Bekkenbunnen

Kilde: Store medisinske leksikon / Medisin / Anatomi / Bevegelsesapparatets anatomi / Trunkus

Bekkenbunnen danner det relativt faste, muskulære gulvet (diaphragma pelvis) i det lille bekkenet.

Bekkenbunnen består hovedsakelig av én stor, hesteskoformet muskelplate (musculus levator ani) som er formet som en trakt. Denne er på baksiden festet i korsbeinet og halebeinet og i de nedre delene av bekkenets sideflater (ramus ossis ischii). Foran er åpningen i «hesteskoen» lukket kaudalt av en tverrgående seneaktig muskelplate (diaphragma urogenitale).

Musklenes bakre del danner åpning for passasje av endetarmen, mens den fremre, tverrgående delen gir åpning for urinrøret og skjeden. Rundt åpningene er det ringformet lukkemuskulatur: bak musculus sphincter ani externus, foran musculus bulbospongiosus.

Bekkenbunnen består av følgende muskler:

• musculus levator ani
• musculus coccygeus
• musculus sphincter ani externus
• musculus bulbospongiosus
• musculus ischiocavernosus
• musculus transversus perinei superficialis & profundus
• musculus sphincter urethrae.

Holck, Per: bekkenbunnen i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 10. september 2023 fra https://sml.snl.no/bekkenbunnen

Binyrene

Kilde: Store medisinske leksikon / Medisin / Anatomi / Abdominal anatomi

Også kjent som: glandulae suprarenales

Binyrene er to hormonproduserende kjertler som ligger symmetrisk oppå hver sin nyre. Nyrene med binyrene ligger bak mot ryggen, under mellomgulvet.

Binyrene består av bark (cortex) og marg (medulla). De to lagene produserer forskjellige hormoner med ulike oppgaver i kroppen. Barken lager ulike hormoner som kalles kortikosteroider, for eksempel kortisol og kjønnshormoner. Kortisol er blant annet viktig i forbindelse med stress. Margen skiller i hovedsak ut adrenalin.

Binyrene har fått sitt navn etter beliggenhet, men der har funksjonelt ikke noe med nyrene å gjøre.

Holck, Per: binyrene i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 10. september 2023 fra https://sml.snl.no/binyrene

Blodtrykk

Kilde: Store medisinske leksikon / Medisin / Fysiologi / Hjerte- og kretsløpsfysiologi

Blodtrykk er det trykket som blodet utøver mot blodåreveggen. Trykket er høyest i hovedpulsåren (aorta) og nær null, det vil si lik atmosfæretrykket, i venene ved innmunningen til høyre forkammer i hjertet. Trykket faller lite langs arteriene, mens det er et stort trykkfall gjennom arteriolene og kapillarene.

Når ordet ‘blodtrykk’ brukes uten nærmere spesifisering, er det trykket i arteriene i det store kretsløpet som menes.

Det arterielle blodtrykket varierer i løpet av en hjertesyklus. Det høyeste trykket i arteriene kalles systolisk blodtrykk og det laveste trykket kalles diastolisk blodtrykk.

I fysiologi og medisin blir hydrostatiske trykk, slik som blodtrykk, vanligvis angitt i måleenheten mmHg (millimeter kvikksølv). Hos en ung, voksen person i hvile er 120/70 mmHg et vanlig blodtrykk.

Størrelsen på det arterielle blodtrykket er bestemt av hjertets minuttvolum og motstanden i blodåresystemet. Blodtrykket holdes stabilt ved hjelp av et blodtrykksregulerende senter i sentralnervesystemet.

Hos barn er blodtrykket lavere enn hos voksne. Hos eldre mennesker blir arteriene gjerne stivere, og dette kan medføre at blodtrykket stiger noe. Høyt blodtrykk er en svært vanlig tilstand. Ved fysiske anstrengelser og ved psykisk opphisselse kan blodtrykket også stige forbigående.

Miland, Åshild Odden; Hauge, Anton; Waaler, Bjarne A.: blodtrykk i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 10. september 2023 fra https://sml.snl.no/blodtrykk

Empati

Kilde: Store norske leksikon / Psykologi / Sosialpsykologi

Etymologi: av gresk ‘sinnsopprør, lidelse’

Uttale: empatˈi

Empati er evnen til å oppdage og erkjenne andres følelser og tanker. Emosjonelt handler empati om å se andres følelser, det være seg redsel, tristhet, sorg eller andre følelsesmessige tilstander. Kognitivt vil empati handle om å kunne sette seg inn i den andres opplevelse av en situasjon. I begge tilfelle hører det gjerne med en passende respons fra observatøren, eksempelvis at man trøster den man ser ikke har det bra, eller at man hjelper den som er i nød.

Forskning viser at empati-begrepet brukes noe forskjellig i faglitteraturen, og ofte sammenstilles med andre begreper:

• Empati handler primært om å forstå andres emosjoner gjennom å ta den andres perspektiv
• Sympati er en medfølende reaksjon på det at en annen lider eller har det vondt
• Medfølelse (compassion) er en mer aktiv form for empati ved at man også har et aktivt ønske om hjelpe. Altruisme er et eksempel på dette
• Ømhet (tenderness), varme følelser overfor en annen

Svartdal, Frode; Blystad, Magnus Helgheim: empati i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. september 2023 fra https://snl.no/empati

Immunsystemet

Store medisinske leksikon / Medisin / Blod og immunsystem / immunologi 

Uttale: immˈunsystemet

Også kjent som: immunforsvaret, immunapparatet

Immunsystemet, eller immunforsvaret, er kroppens forsvar mot smittestoffer. Immunsystemet består av spesialiserte celler og organer, og løselige proteiner som kan uskadeliggjøre bakterier, virus, sopp og parasitter.

Kroppens barrierer, det vil si huden og slimhinnene, har også viktige roller i å holde smittestoffer utenfor kroppen. Immunsystemets celler og proteiner sirkulerer med blodet mellom kroppens ulike vev der de kan komme i kontakt med smittestoffer. Immunsystemet aktiveres av infeksjoner, det vil si når smittestoffer har kommet på innsiden av kroppens barrierer. Da vil mange av immunsystemets celler og proteiner strømme til infeksjonsstedet for å delta i bekjempelse av smittestoffene. Denne tilstrømmingen av immunceller kalles en betennelsesreaksjon og den varer som regel til smittestoffene er fjernet. Aktivering av immunsystemet ved infeksjon kalles også en immunrespons.

Stuge, Tor Brynjar: immunsystemet i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 10. september 2023 fra https://sml.snl.no/immunsystemet

Kortisol

Etymologi: av latin cortex, ‘bark’

Uttale: kortisˈol

Også kjent som: cortisol, hydrokortison

Kortisol, hydrokortison, er det viktigste glukokortikoidet hos mennesker og kalles ofte for ‘stresshormon’ på grunn av rollen det spiller i kroppens stressrespons. Kortisol påvirker vevenes opptak og forbruk av glukose, og det kontrollerer immunforsvaret, noe som utnyttes i behandling. Kortisol produseres i binyrebarken, eller binyrens korteks, hvorav navnet.

Berg, Jens Petter; Otterholt, Eli: kortisol i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 10. september 2023 fra https://sml.snl.no/kortisol

Kundalini

Kilde: Store norske leksikon / Religion og filosofi / Religioner og livssyn / Hinduisme

Etymologi: av sanskrit ‘den sammenrullede’

Også kjent som: slangekraften

Kundalini er i hinduismen en kosmisk energi som identifiseres med gudinnen Shakti.

I shivaittisk yoga, der målet er foreningen av Shiva og Shakti i yogiens indre, tenkes kundalini på som en kraft lokalisert i et energisenter, chakra, nær kjønnsorganet. Dette senteret skal aktiviseres. Deretter skal kundalini-kraften opphøyes, slik at den beveger seg fra det nederste chakraet og oppover i en kanal kalt sushumna, som ligger langs ryggraden. Sentre og kanaler for kundalini-kraften hører til kundalini-yogaens forestilling om menneskets usynlige finmaterie-kropp, kalt sukshma-sharira. Kraften beveger seg gjennom flere chakraer som ligger langs sushumna, til kundalini forenes med Shiva i det øverste chakra øverst i hodet.

I hinduismen er dette tradisjonelt forstått som et sluttresultat av mange års asketisk praksis. Dette står i kontrast til moderne praksiser, der opplevelser kalt «kundalini» ofte er til salgs i korte kurs over bare noen timers eller dagers varighet.

Jacobsen, Knut A.: kundalini i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. september 2023 fra https://snl.no/kundalini

Lymfocytter

Kilde; Store medisinske leksikon / Medisin / Blod og immunsystem / Immunologi / Lymfocytter

Etymologi: av lymfo-, ‘lymfe-’ og gresk kytos, ‘celle’.

Uttale; lymfosˈytter

Også kjent som: lymfecelle

Lymfocytter er en type hvite blodceller som spiller en avgjørende rolle i immunsystemet. De er blant annet viktige i kroppens forsvar mot bakterier og virus.

Lymfocyttene er små og kulerunde, og de har en liten, mørk cellekjerne. Lymfocyttene utgjør om lag én tredjedel av de hvite blodcellene i blodet. De fleste lymfocyttene befinner seg imidlertid utenfor blodårene, i spesialisert lymfatisk vev, for eksempel i lymfeknuter, milten og mandlene.

Det er tre hovedtyper lymfocytter: B-celler, T-celler og naturlige dreperceller (NK-celler, natural killer cells). De ser like ut, men har helt forskjellige oppgaver innen immunforsvaret.

Fossum, Sigbjørn: lymfocytter i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 10. september 2023 fra https://sml.snl.no/lymfocytter

Mellomgulv

Kilde; Store medisinske leksikon / Medisin / Anatomi / Abdominal anatomi

Etymologi: av gresk diaphragma, ‘skillevegg’,

Uttale; diafrˈagma

Også kjent som: mellomgulvet, diaphragma

Diafragma (diaphragma) eller mellomgulvet er en kuppelformet, senet muskel som danner skillet mellom brysthulen og bukhulen. Den er vår viktigste respirasjonsmuskel, og innerveres av nervus phrenicus (C3-C5). Kuppelformen skyldes hovedsakelig det større trykket i bukhulen i forhold til brysthulen, samt leverens plassering under den høyre delen (som gjerne står litt høyere enn den venstre). Kuppelen er på den konkave undersiden hovedsakelig kledd av bukhinnen (peritoneum), på oversiden delvis av brysthinnen (pleura diaphragmatica).

Muskelen fyller hele nedre thoraxåpning (apertura thoracis inferior), fra lenderyggen, de nedre ribbeinsbruskene og fra brystbeinet, med muskelfibrene tilnærmet radiært inn mot en V-formet sentral seneplate (centrum tendineum). På den måten kan diafragma inndeles i tre deler: en lenderyggdel, en ribbeinsdel og en brystbeindel.

Diafragmas tre deler:

Lenderyggdelen

Lenderyggdelen (pars lumbalis) er kraftigst. Den utgår dels fra ligamentum longitudinale anterius på 1.-3.(4.) lendevirvellegeme, dels fra tverrtaggen (processus costarius) og dels fra en bindevevssene (ligamentum arcuatum) som dekker musculus psoas og musculus quadratus lumborum. I lenderyggdelens mediale parti danner muskelfibrene en kanal (hiatus aorticus) hvor aorta passerer igjennom fra bryst- til bukhulen. Kanalåpningen er kledd med et senelignende bånd (ligamentum arcuatum medianum) som forhindrer avklemming av aorta ved kontraksjon av mellomgulvmuskulaturen. Over/foran denne kanalåpningen krysser muskelfibrene fra hver side og danner nok en åpning (hiatus oesophageus) hvor spiserøret (oesophagus) og nervus vagus passerer gjennom. Mellom spiserøret og muskelkanten er det løst bindevev som tillater en viss bevegelse av oesophagus i forhold til mellomgulvet. Den sympatiske grensestrengen passerer baktil, gjennom en åpning omtrent midt på lenderyggdelen.

Ribbeinsdelen

Ribbeinsdelen (pars costalis) utgjør det største området av mellomgulvet. Det springer ut fra innsiden av de seks/syv nederste ribbeinsbruskene, avvekslende med de taggete utspringene til musculus transversus abdominis. Muskelfibrene går bueformet inn mot sentralsenen. Mellom den laterale delen av pars lumbalis og ribbeinsdelen kan det noen ganger forekomme en spalte i muskulaturen, trigonum lumbocostale eller Bochdaleks trekant. Den representerer et svakt punkt hvor det kan oppstå et mellomgulvsbrokk (hernia diaphragmatica).

Brystbeindelen

Brystbeindelen (pars sternalis) er mellomgulvets minste og tynneste del. Den springer ut fra innsiden av processus xiphoideus, delvis også fra bakre del av rektusskjeden. Også her er det et muskelsvakt område, den såkalte Larreys spalte, mot grensen til pars costalis. Her passerer arteria epigastrica superior gjennom.

Den sentrale seneplaten

Den sentrale seneplaten, centrum tendineum, har kryssende bindevevsfibre. På dens høyre side er det en åpning (foramen venae cavae) hvor den nedre hulvenen (vena cava inferior) passerer på sin vei opp til hjertet. Den midtre delen er sammenvokst med hjerteposen (pericard), som derved ikke påvirkes av mellomgulvets øvrige muskelkontraksjoner. Når muskulaturen strammes, blir diafragma flatere og brysthulens volum øker. Derved reduseres det thorakale trykket og fører til inspirasjon. Diafragmanivået er ikke bare avhengig av respirasjonen – ved rolig pust senkes diafragmakuppelen omtrent 2 centimeter – men også av alder, kjønn og kroppstype. Når vi ligger, står diafragma cirka 2 centimeter høyere enn når vi står. Nivået øker gjerne med alderen.

Holck, Per: diafragma i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 10. september 2023 fra https://sml.snl.no/diafragma

Sanskrit

Kilde: Store norske leksikon / Språk og litteratur / Språkfamilier / Indoeuropeiske språk / Indoiransk

Etymologi: av samskrta-, ‘ordnet, foredlet’

Uttale: sˈanskrit

Sanskrit er et gammelindisk litteraturspråk som tilhører den indoeuropeiske språkfamilien. Klassisk sanskrit fungerer fremdeles som kulturspråk i India og deler av det sørøstlige Asia. I den indiske grunnloven har sanskrit plass blant de offisielle språkene. I moderne norsk finner vi endel lånord fra sanskrit, for eksempel yoga, karma, nirvana og svarabhakti.

I videste forstand omfatter sanskrit både det eldste stadiet av indoariske språk, vedisk, den varieteten som grammatikeren Panini la til grunn for sin deskriptive grammatikk, klassisk sanskrit, og den varieteten som kjennetegner de indiske eposene Mahabharata og Ramayana, episk sanskrit. Episk sanskrit har endel trekk til felles med middelindoariske språk og skiller seg noe fra vedisk og klassisk sanskrit.

Vedisk sanskrit, også bare kalt vedisk, er nær beslektet med det gammeliranske språket avestisk. Vedisk har en rekke arkaiske trekk som er gått tapt i klassisk sanskrit. Begge disse variantene viser imidlertid tydelig indoeuropeisk opphav, noe som blant annet vises i ord som matar- ‘mor’, bhratar- ‘bror’, sunus ‘sønn’, ukshan ‘okse’, sapta ‘sju’, ad- ‘ete’. Formlæren, som er meget omfattende, stemmer i stor utstrekning overens med gresk, latin, gotisk og andre gamle indoeuropeiske språk.

Etter indisk oppfatning har sanskrit guddommelig opphav og er selv opphav til alle språk. De eldste tekstene er fra hinduistisk synspunkt tidløse. I moderne språkvitenskap er det vanlig å anta at de eldste delene av den overleverte vediske litteraturen har sitt språklige grunnlag i første halvdel av det 2. årtusen fvt. De eldste beleggene man kjenner til for indoarisk, er personnavn, gudenavn og endel tekniske termer særlig knyttet til hesteoppdrett som finnes i hurriske og hetittiske kileskrifttavler fra andre halvdel av det 2. årtusen fvt.

Antagelig opphørte sanskrit å være en talt dialekt lenge før vår tidsregnings begynnelse, men helt til vår tid har det fungert som et fellesindisk språk i lærde brahminmiljøer. Blant hinduer spiller sanskrit omtrent samme rolle som latin i europeisk middelalder.

Hindi og andre moderne indiske litteraturspråk henter alle kulturord og vitenskapelige uttrykk fra sanskrit og danner sanskritsammensetninger for nye begreper på samme måte som vi låner fra latin og gresk. Sanskrit er derfor ennå i høy grad et levende element i Indias kulturliv.

Dahl, Eystein; Kristiansen, Knut: sanskrit i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. september 2023 fra https://snl.no/sanskrit

Selvfølelse

Store norske leksikon / Psykologi / Personlighetspsykologi

Selvfølelse er en opplevelse av ens eget vesen som atskilt fra andre vesener av samme art, eller en følelsesmessig opplevelse av ens egen identitet i et bestemt øyeblikk. Begrepet selvfølelse henviser også til en avbalansert kontakt med egne sterke og svake sider på en slik måte at personen føler seg trygg i samspill med andre mennesker.

Selvfølelse er en betingelsesløs vurdering av egen verdi, uavhengig av prestasjoner.

Selvfølelse kan påvises ikke bare hos mennesker, men forekommer sannsynligvis som et vanlig biologisk fenomen. Hos mange dyr kan man iaktta atferd som tyder på at de opplever noe som kan dekkes med uttrykket positiv selvfølelse. Dette kan blant annet vise seg ved at dyrene opptrer prangende eller prøver å tiltrekke seg oppmerksomhet på andre måter. Negativ selvfølelse ytrer seg ved underdanig atferd overfor artsfrender.

Forskning tyder på at evnen til å integrere også svakere sider ved en selv i eget selvbilde uten at dette truer ens overordnede oppfatning av en selv som en person med klar identitet og verdi, er sentralt for god selvfølelse. God selvfølelse er derfor kjennetegnet ved evne til en viss selvironi og distanse når situasjonen krever det. Personer med god selvfølelse har toleranse for begivenheters og personers ofte tvetydige vesen og natur. De er i liten grad selvhenførende, og de kan gi, eller selv be om, hjelp når situasjonen krever det, uten å føle seg utnyttet eller truet.

Selv om selvfølelse, som andre personlighetstrekk, også er genetisk bestemt, er oppvekstmiljø (oppdragelse) sentralt. Et barn som vokser opp i et miljø kjennetegnet av varme, villighet til å hjelpe og dele med hverandre, relativt klare verdinormer samt respekt for den enkeltes integritet og egenart, vil ha større muligheter for å utvikle en god selvfølelse enn personer vokst opp i en atmosfære hvor disse forholdene er fraværende.

Svak selvfølelse disponerer for utvikling av psykiske lidelser under stress og belastninger, ofte angst og depressive lidelser. Kompensert selvfølelse er betegnelse for selvfølelsen hos personer som fremstår påfallende selvhevdende, eventuelt brautende og tilsynelatende selvbevisste, og hvor dette uttrykker et psykologisk forsvar (kompensasjon) mot en underliggende lav selvfølelse. Personer med kompensert selvfølelse vil ofte ha narsissistiske personlighetsproblemer eller narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Ordet selvfølelse er en norsk oversettelse av det amerikanske «self-esteem». Det norske begrepet ble tidlig brukt av terapeuten David Kvebæk på Modum Bad.

Malt, Ulrik: selvfølelse i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. september 2023 fra https://snl.no/selvf%C3%B8lelse

Stoffskiftet

Kilde: Store medisinske leksikon / Medisin / Hormonsystemet og endokrinologi / Skjoldbruskkjertelen

Også kjent som: metabolisme

Stoffskiftet er summen av alle kjemiske reaksjoner som finner sted i hver enkelt celle i en organisme hvor formålet er å skaffe energi til livsnødvendige prosesser og å produsere nytt organisk materiale.

Stoffskiftet inkluderer regulering av hvilke gener som uttrykkes i en celle, hvordan et stoff skal lages eller nedbrytes og mekanismene for hvordan dette reguleres samt hvordan kroppen kan ta opp, lagre og mobilisere energi.

Stoffskiftet deles i to prosesser:

• anabolisme, der det brukes energi for å bygge nye sammensatte molekyler fra enklere stoffer
• katabolisme, der energi gjøres tilgjengelig i forbindelse med nedbrytningen av store organiske molekyler til enklere substanser

De kjemiske reaksjonene i cellene formidles av enzymer som katalyserer prosessene. Ved å regulere enzymenes mengde eller aktivitet kan organismen endre stoffskiftet etter behov mellom å være hovedsakelig anabolt eller katabolt.

Berg, Jens Petter: stoffskiftet i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 10. september 2023 fra https://sml.snl.no/stoffskiftet

Tantra

Kilde: Store norske leksikon / Religion og filosofi / Religionsvitenskap

Tantra er betegnelsen på tantrismens hellige tekster.

Store norske leksikon (2005 – 2007): tantra i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. september 2023 fra https://snl.no/tantra

Traume

Kilde: Store medisinske leksikon / Medisin / Ordforklaringer medisin

Etymologi: av gresk trauma, ‘sårskade’

Uttale: trˈæume

Også kjent som: trauma

Traume er en fellesbetegnelse på alle slags kroppslige og mentale skader (psykisk traume) og belastninger som skyldes påvirkning utenfra.

Malt, Ulrik: traume i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 10. september 2023 fra https://sml.snl.no/traume

Tykktarmen

Kilde: Store medisinske leksikon / Medisin / Anatomi / Abdominal anatomi

Etymologi: navn etter tarmens tyktflytende innhold

Også kjent som: intestinum crassum

Tykktarmen er siste del av fordøyelseskanalen, det vil si den delen som ligger mellom tynntarmens avslutning og endetarmsåpningen. Den er et muskulært rør som hos voksne er 1,3–1,5 meter langt.

Tykktarmen ligger rundt tynntarmen som en ‘ramme’, og er i prinsippet delt i en oppstigende, en tversgående og en nedstigende del. På utsiden har den tre langsgående bånd (taenia coli) av glatt muskulatur, samt innsnøringer (haustra coli) av tversgående ringmuskulatur, noe som gir tykktarmen et bobleaktig utseende. Mellom ‘boblene’ og muskelbåndene er det større eller mindre ansamlinger av fett (appendices epiploicae).

Tykktarmen er delvis festet direkte mot bukhulens bakvegg, delvis ved hjelp av krøs (mesocolon). Forsiden av tykktarmen er nesten fullstendig dekket av en plateformet struktur av løst bindevev og fett, kledd med bukhinne – det store omentet (omentum majus), som henger ned som et ‘forkle’ fra magesekkens under-/bakside, og ofte når helt ned i bekkenet.

Funksjon

Tykktarmen tar opp vann og salter fra tarminnholdet, omtrent 0,3–0,5 liter per døgn, og kan lagre tarminnholdet (chymus) midlertidig som et avfallsprodukt eller ekskret (faeces), før det tømmes via endetarmsåpningen som avføring. Tarminnholdet bruker om lag tolv timer på å passere tykktarmen.

Inndeling

Tykktarmen deles i tre hoveddeler: blindtarmen, den egentlige tykktarmen og endetarmen. Avsnittene ligger dels omgitt av bukhinnen (intraperitonealt), dels bak bukhinnen (retroperitonealt).

Blindtarmen

Blindtarmen (coecum, caecum) er tykktarmens første del, og begynner ‘blindt’ før innmunningen av tynntarmen. Den består av en 6–10 centimeter lang utposning, som på undersiden eller baksiden går over i det vesentlig tynnere blindtarmsvedhenget (appendix vermiformis). I dagligtalen brukes ‘blindtarmen’ som regel om blindtarmsvedhenget.

Blindtarmen er overalt kledd med bukhinne, og ligger derfor intraperitonealt. Det har betydning for utviklingen av en eventuell blindtarmbetennelse.

Den egentlige tykktarmen

Den egentlige tykktarmen (colon) er avsnittet etter blindtarmen. Mellom disse to avsnittete finner vi innmunningen av tynntarmen i form av en leppelignende ventil eller klaff: valva ileocoecalis (Bauhins klaff). Denne klaffen hindrer tarminnholdet i å passere i motsatt retning, inn i tynntarmen.

Man skiller mellom fire deler: den oppstigende delen (colon ascendens) går retroperitonealt bak bukhinnen fra tynntarmsmunningen på høyre side av bukhulen, opp under leveren til overgangen mellom bryst- og lendevirvlene. Her danner den en skarp knekk eller fleksur (flexura coli dextra), i det den går over i tykktarmens tverrdel.

Tverrdelen (colon transversum) har krøs (mesocolon transversum) og er bevegelig. Den henger girlanderaktig ned mellom høyre og venstre side i bukhulen. Lengden kan variere betydelig. Denne delen er omgitt av bukhinne og ligger intraperitonealt. Litt høyere enn på høyre side går colon også på venstre side over i en knekk (flexura coli sinistra), før den fortsetter i en nedstigende del.

Den nedstigende delen (colon descendens) går ned langs bukhulens venstre side før den går over i en S-formet del. Den nedstigende går i likhet med den oppstigende delen bak bukhinnen.

Den S-formede delen (colon sigmoideum, av gresk sigma, ‘S’) legger seg mot venstre side av bekkenets bakvegg, hvor den har et lite krøs (mesocolon sigmoideum) og får en (ofte variabel) S-form. Denne delen av tykktarmen ligger omgitt av bukhinnen.

Endetarmen

Endetarmen (rectum) er tykktarmens nederste del og er cirka 15–20 centimeter lang. Den er uten krøs, og ligger an mot korsbeinet. Endetarmen starter i tykktarmens S-formede del og munner ut på kroppsoverflaten i endetarmsåpningen (anus).

Holck, Per: tykktarmen i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 10. september 2023 fra https://sml.snl.no/tykktarmen

PMS

Kilde: Store norske leksikon / Medisin / Gynekologi og reproduksjon / Reproduktiv helse

PMS er forkortelse for premenstruelt syndrom, premenstruelle spenninger, også kalt premenstruell tensjon.

Også kjent som: premenstruell tensjon (spenning)

PMS er en dårlig definert tilstand av tilbakevendende plager i tiden før hver menstruasjon. Plagene kan være fysiske, psykiske eller atferdsmessige. De er til stede i tiden mellom hver eggløsning og menstruasjon og er ikke til stede ellers i menstruasjonssyklusen.

Utbredelse

Det anslås at 85 prosent av alle kvinner har noen plager før menstruasjonen. Hos fem prosent er imidlertid plagene så alvorlige at de kan kalles PMS.

Årsaker

Forskere har lett etter årsaken til PMS i eggstokkenes utskillelse av hormoner, men uten å finne noe spesielt hos kvinner med PMS. Fordi medikamenter som hjelper mot depresjoner ved at de hemmer opptaket av signalstoffet serotonin i hjernen, også har en viss effekt mot PMS, er oppmerksomheten blitt rettet mot hjernen.

Ett eller flere signalstoffer i hjernen kan være involvert i PMS, og det kan være forskjeller i måten kjønnshormonet progesteron brytes ned hos ulike kvinner.

Symptomer

Plagene kan ha svært ulik karakter. Psykiske symptomer er de mest fremtredende, særlig irritabilitet. Symptomer relatert til engstelse og/eller depresjon, slik som anspenthet, humørsvingninger, uro og gråt er også vanlige. De vanligste fysiske symptomene er brystspreng, følelse av hevelse i armer og ben, vektøkning, oppblåst mage og magesmerter.

Atferdsmessige symptomer kan være appetittforandringer, trang til visse typer mat, særlig søtsaker og tilbaketrekning fra sosiale aktiviteter.

Behandling

Det finnes ikke en behandlingsmetode som hjelper alle. Antidepressiver (serotonin-reopptakshemmere) hjelper noen. P-piller kan også hjelpe.

Nesheim, Britt-Ingjerd: PMS i Store medisinske leksikon på snl.no. Hentet 10. september 2023 fra https://sml.snl.no/PMS

Psykofysiologi

Kilde; Store norske leksikon / Psykologi / Biologisk psykologi

Uttale; psykofysiologˈi

Psykofysiologi er måling av fysiologiske responser (for eksempel hjerterate, blodtrykk, muskelspenning og elektrisk aktivitet i hjernen) som man antar henger sammen med psykologiske tilstander, blant annet følelser og aktiveringsnivå/stress. Løgndetektoren er et eksempel på en praktisk anvendelse av psykofysiologi.

Svartdal, Frode: psykofysiologi i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 10. september 2023 fra https://snl.no/psykofysiologi